Byråkratisk ryddesjau

Torsdag 04. februar 2010 07:54

KRONIKK: Etter de siste måneders debatt om villaks og lus, sitter man igjen passe matt.

Av: Jim Roger Nordly - Europharma

Det er liten tvil om at resistensutvikling hos lakselus er et problem. Det er heller ingen tvil om at den norske stammen av villaks er spinkel. Men det er i forlengelsen av disse to kjensgjerningene at det går galt, og der følelsesladde påstander blir til vedtatte sannheter raskere enn Tom Nordlie skifter fotballklubb.

Kurt Oddekalv er så sin sak. Mannen er som skapt for den moderne medievirkeligheten. Han reiser rundt – eller rykker ut, som han kaller det - i skuta si som en norsk Paul Watson mens han snakker høyt og kaller folk for idiot på TV. Han har en evne til å forenkle og spisse sine budskap som gang på gang sikrer ham sendetid og spalteplass for å slenge fram notorisk udokumenterte påstander og beskyldninger.

Men det er greit. Oddekalv spiller spillet. Om han tror på det han selv sier, eller bare liker å høre sin egen stemme, er revnende likegyldig. Det er heller ingen grunn til å hisse seg opp over manglende kritiske spørsmål fra pressen. Dette er slik verden fungerer.

Langt vanskeligere å svelge er det at statlige organer tyr til samme typen lettvint retorikk, og sender ut pressemeldinger med regelrett vrøvlete innhold. Direktør i Direktoratet for naturforvaltning, Janne Sollie, har i høst fortalt resten av verden at hun ”ikke stoler på” norsk oppdrettsnæring. Hun har videre spådd at ”Chile-tilstandene vil komme, sannsynligvis allerede til våren”. I et forsøk på å skaffe penger til etableringen av en rekke nye gen-banker, viser DN igjen vilje til å komme med direkte desinformasjon ved å snakke om ”økende rømningstall”. Statistikken til et annet direktorat, Fiskeridirektoratet, viser at rømningstallene de tre siste årene har vært betraktelig lavere enn de tre foregående år.

På samme måte blir det håpløst å skulle forholde seg til påstandene om at oppdrettsnæringen er skyld i nedgang i forekomsten av villaks. Dette har blitt gjentatt så mange ganger at det er i ferd med å feste seg som en sannhet ute i opinionen, og i føre var-ånd går politikerne inn for fjorder uten oppdrettsaktivitet. Men går man statistikk og dokumentasjon etter i sømmene, så rimer beskrivelsene overhodet ikke med virkeligheten. Det finnes en rekke elver, både i Norge og Europa for øvrig, hvor villaksbestanden er på retur og hvor det ikke finnes oppdrettsanlegg i nærheten. Når fangstene i Altaelva i 2009 utgjorde under halvparten av fangstene i 2008, var det sjølaksefiske som fikk skylda. På samme måte finner man elver med gode villaksstammer inne i oppdrettsområder. Felles for de fleste elvene er store variasjoner fra år til år. Kanskje burde man fjerne skylappene et øyeblikk, og forsøke å se det store bildet? Kan det tenkes at fiskens livsvilkår i havet har betydning for dens besøk i elvene?

I Norge har Gyrodactilus salaris, med påfølgende rotenonmassakere i statlig regi, definitivt vært det største problemet, noe som kanskje burde borge for grundigere desinfeksjon av sportsfiskere snarere enn vern mot oppdrettsvirksomhet. Bildet er uendelig mye mer sammensatt enn hva Direktoratet for naturforvaltning velger å gi inntrykk av.

Desinformasjonen fra DN vitner ikke kun om en direktør med politisk slagside og sviktende dømmekraft. Det er samtidig symptom på et grunnleggende systemproblem, der myndighetene har tillatt en utvanning av kravene til faglighet og dokumentasjon. Dagens villaksforvaltning framstår som fragmentert - med ansvaret smuldret opp i en rekke direktorater, departementer og halvstatlige organer. Det problematiske ved dette ble påpekt av villaksutvalget allerede i 1999. At Direktoratet for naturforvaltning har begynt å arrangere såkalte samarbeidsmøter, ser ut til å ha liten verdi.

Hvorfor skal egentlig laksen, som lever det aller meste av sitt liv ute i havet, behandles på en annen måte enn andre viktige fiskeslag som sild og torsk? Den moderne forvaltningen av disse artene må kunne karakteriseres som en suksess. Det samme kan definitivt ikke sies om villaksen, hvis forvaltning i stor grad synes å bli styrt av følelsesutbrudd og synsing langs elvebreddene. Hva som skjer med laksen ute i havet vet vi så å si ingenting om, og jeg tror virkelig ikke at Landbruksdepartementet og Direktoratet for naturforvaltning er instansene som kan lede oss videre i så henseende. Det er et skrikende behov for å forankre villaksen i et fagmiljø med kompetanse på fiskeriforvaltning.

Byråkratiske ryddesjauer er krevende prosesser, men noen ganger er de høyst nødvendige.